Madagascar: Waiting and uncertainty follows “Red Saturday”

from http://www.afrika.no/Detailed/18010.html
By Venusia Vinciguerra and Lucien David (photo) for www. afrika.no in Madagascar | 03.03.2009



The Tiko stores are the property of Madagascar's president Ravalomanana. Many of them were looted during the unrest (Photo: Lucien David)


Antsirabe (Madagascar - Venusia Vinciguerra) - Uncertainty is now the most common feeling for the people living in Madagascar. The population, as well as the expatriates in the country, appears exhausted from the constant feeling that something big will soon happen, but then nothing seems to really happen.
Andry Rajoelina, former major of Antananarivo, proclaimed himself new head of state, and attempted to create a parallel administration and install his ministers into position. He started his “orange revolution” after president Ravalomanana closed his TV channel, VIVA TV, due to the broadcasting of an interview with the former president, Didier Ratsiraka.
The young Rajoelina called for a general strike in Antananarivo on January 26th, a strike that turned into a mass looting in the capital. The main factories and retails stores of Tiko, the president’s company, were attacked, robbed and destroyed. In addition, his TV and radio channels where destroyed, together with the national TV and radio channels, leaving most of Madagascar without broadcasts. The mass pillaging went on, destroying the few well functioning malls of the city, and emptying many rice storages, owned by privates. leaving the impression that the looting was not driven only by political intentions, but also by desperation or by opportunism.
The same escalation was witnessed the day after in other cities, as Antsirabe, Fianarantsoa, Mahajanga and Toliara, where Tiko storages and stores as well as rice reserves were emptied and vandalized. Looting continued over night between Tuesday 27th and Wednesday 28th. Reportedly about 100 people died or got injured, mostly due to accidents connected to the pillaging, while the army remained mostly an observer of the happenings. In Toliara there was a broad and massive participation, entire families carried as many rice bags as they could handle: on bikes, rickshaws, carts or on their shoulders. Also children were involved, and some made themselves thieves for a bag of orange juice, or for parts of broken toys. BIANCO, an anticorruption agency financed partly by Norway, was also vandalized: computers were stolen and sold, documents were thoroughly burned (!), and even windows, toilets, cables and roof’s components disappeared. The looting left the city of Toliara with a feeling of Wild West in the air. Stores remained closed for some days; especially those run by Indo-Pakistanis, who fear the anger of the Malagasy people against their commercial supremacy. Some goods are now scarce in the city: milk and butter, which are produced and distributed only by Tiko, but also oil is hard to find. Many foresee an increase of rice prices, the main staple for Malagasy people, and market prices for vegetables and fruits rose already.
Some weeks passed in uncertainty and apparent calmness, until Saturday 7th of February. Samedi Rouge (Red Saturday), as it is called by the Malagasy press, witnessed the shooting against the demonstrators who crossed the “red line” in front of the presidential palace in Antananarivo, making 28 victims (including a reporter), and numerous injured. A video reconstruction of the shooting is now being sold on DVDs and publicly screened in several Malagasy towns.
Ravalomanana did not recognize Rajoelina as a counterpart for negotiations in the beginning, and discharged and replaced him from his post as mayor of the capital. Predictably Rajoelina did not accept this decision, and went on to designate another replacement, leaving the city with two unelected mayors.
Finally on February 23rd, negotiations between Mark Ravalomanana and Andry Rajoelina started, with the assistance of representatives from the Council of Christian Churches in Madagascar (FFKM). Three meetings between the two contenders increased the hope for a peaceful solution. However, the hope diminished when the president did not personally attend the 4th meeting. Predictably Rajoelina declared the end of negotiations, and did not show up to the next meeting. Also the archbishop of Antananarivo, Odon Razanakolona, one of the facilitators, quit the negotiations, as he saw no developments. As a result, demonstration restarted, leading to two other fatalities in Fianarantsoa. UN Secretary General Ban Ki-moon appointed the former foreign minister of Mali, Tiebilé Dramé, as facilitator, and asked the archbishop to rejoin the negotiations.
The consequences of this political instability are numerous. Among others, the crisis of the tourism market, with nearly 100% cancellations, and 50% workers sent home according to the FHORM (Fédération des hôteliers et restaurateurs de Madagascar), and the Malagasy National Tourism Office, who made an official declaration asking the parties to quickly find an agreement. Another immediate consequence is the delay of the start of the new university year, with even the risk of a year cancellation due to lack of security (L’express de Madagascar, 28.02.2009).
Many are tired of the president’s actions, denouncing him of focusing on his own interests over those of the population. At the same time, it is not clear if the young businessman and former DJ Rajoelina will be the answer. It seems like the ex-major will continue his efforts to remove the president; but after the last events in Antananarivo, his popularity seems uncertain. Many see in this situation a repetition of Ravalomanana’s struggle to take the power from Didier Ratsiraka in 2002. However, there is a core difference: in 2002 the two contenders where conflicting over a contested election, while Rajoelina’s current request is not related to any electoral event.
Finally, this contest involves two merinas (the ethnic group of the highlands), and might not seem a fair play to the coastal population, who would like to see their ethnicities well represented, maybe by a president.
Uncertainty spreads in Madagascar, people wait.

- What is going on?

First of all, things seem to be more and more back to normal for most people in Madagascar. However, there are at least two people that are not living a normal life these days. The two main characters in this "wanna be democratic and non-violent coup d'etat like situation" are not doing anything that we find normal, considering the situation. As soon as we feel that we understand some of the motivations behind their actions, they go out and do something unpredictable.

The self-proclaimed president/ex-mayor, yesterday finally achieved one of his main goals, to physically install his "ministers" in four of the ministries. If he achieved this because he asked wifes and children of militaries to go in front of his supporters, I don't know (he actually didn't show up himself). According to reports, the presence of young girls dressed in orange (Orange Revolution, like in Ukraine) with mini-skirt (tbc), where especially noticable in front of the protestors. As could be expected, the military forces were so stunned by this move that they let the croud enter the empty ministry buildings.

The first one to take office as a "Minister" was our old friend from our troubled visa days, mr. directeur de Cabinet (see earlier blogpost) in the Ministere de l'Interieure. But our promoted friend didn't really last long. After the "orange movement" had celebrated their victory during the evening, the Ministries were once again brought back into the control of the president, by the help of the army.

While all this is going on, the negotiations between the two parties are apparently making some progress. The situation is getting more and more confusing. There could be a solution tomorrow, but more likely 6 months is a better guess. The good thing is that the violent conflict doesn't seem to be escalating. If any of the parties is seeming to gain support, it's the president's. However, at the moment none of them seems to have a high standing among the people. And for what these two are doing to the country, I totally understand them.
Get over with it - and let the people live their normal life!

The conflict escalates in Antananarivo

As many of you probably have seen in the news, things have not at all calmed down in Madagascar. Saturday, after a big rally in the capital, the crouds decidided to storm the President's palace, with the result that the police started to fire shots into the croud...

Read more here: http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/7876543.stm

We were in fact on our way to the capital to meet our friends that were suppose to come to visit us from Europe, but after the dramatic event, they were forced to cancel/postpone.

We had a rather strange journey north from Tulear. Having a real malagasy experience with a Taxi Brousse that went "en panne" after 1 1/2 hours drive, leaving us on the side of the road for several hours until we were able to hitch a ride with a car that passed. We stopped in Antsirabe, which is 3 hours south of Tana. We are staying at my old school. It will be very interesting to see what happends the next days... The conflict will surely continue in Tana, and we fear that it will spread to other cities as well.

We'll keep you updated on the situation.

NEWS from Toliara

The situation is calm now, we hope it will last.

Norsk tekst -Birger (testo Italiano in fondo -Venusia)

-De tar tilbake det presidenten har tatt fra dem

Vår gassiske venninne forklarer kanskje hva de tenker, de mange tusener som deltar i plyndringen og raseringen av presidentens bedrifter i Toliara, men det gir likevel ingen berettigelse til det vi har vært vitne til de siste dagene.
Selv om det er en konflikt mellom to politikere, president Marc Ravalomanana og ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina som danner utgangspunktet for det vi har sett i Toliara og i resten av landet de siste dagene, er det lite som minner om en demokratisk manifestasjon i gatene. Det er dessverre ikke gatas parlament som berettiget viser sin misnøye presidenten, men en mer eller mindre uorganisert mobb som i frustrasjon og misnøye utnytter muligheten til å skaffe seg kortsiktig gevinst. For på lengre sikt er det denne fattigste delen av befolkningen som kommer til å lide mest for de siste dagers hendelser.
Tirsdag 27. januar, startet rolig i Toliara. Vi passerte lageret til TIKO, presidentens meieri. Det var 5-6 uniformerte og bevæpnede vakter utenfor. Det begynte å gå opp for oss at noe var på gang da vi la merke til at mange butikker og internettkafeer var stengte. Da vi kjørte forbi Toliaras eneste supermarked Magro, som også er eid av presidenten, var det til vår overraskelse bare de to sedvanlige uniformerte vaktene som lå henslengt foran bygningen. Vi fant en åpen internettkafé, og meldte hjem om fred og ingen fare i Toliara, selv om vi fikk en gryende følelse at noe var på gang. Vi brøt opp før vi hadde tenkt, og kom oss hjem.
Der kunne vi fra vinduer og balkonger se en horde som stimlet seg sammen. I følge ryktene var TIKO allerede tatt, plyndret og satt i brann. Nå beveget folkemengden seg oppover mot Magro, som ligger ca. 300 meter fra der vi bor. Folk i alle aldre; unge menn, barn, kvinner og eldre menn kom løpende smilende og leende nedover gata, med hendene fulle av TIKO produkter. Etter hvert begynte folk å bli mer oppfinnsomme, og tok i bruk handlevogner og pousse-pousser. Vi undret oss over de som fornøyde kom spaserende med én skarve juskartong i hånden –lite å gjøre seg til tyv for. Etter at alle varer var robbet begynte bygningsmaterialene å komme. Stolper, dører, tak, vegger, utelamper, plastikkorger og emballasje – alt som potensielt kunne ha noen verdi. Vi fikk også for første gang i livet se noen bære et toalett på hodet! Lurte også litt på hva den 10 år gamle jenten skulle med to dukkebein. Resten av kroppen hadde vel noen andre stukket av med.
Rundt lunsjtider roet det seg litt ned utenfor, og vi hadde et håp om at opprøret hadde lagt seg. Senere på ettermiddagen stimlet folk seg igjen sammen på gaten utenfor. Jeg må innrømme at jeg hadde en viss frykt for at de hadde bestemt seg for å ta vår bygning eller stamrestauranten på den andre siden. Det viste seg at lengre nedi gata var det et rislager, tilhørende en inder. De første rissekkene kom småløpende ut kl. 16.30 om ettermiddagen. Senere ble de kjørt ut etter alle kunstens regler. Hele familier bærte rissekkene sammen, sykler var et svært populært transportmiddel. Senere kom også mopeder, pousse-pousser, oksekjerrer fulle av ris. Det var tragikomisk å observere en grådig pousse-pousse trekker, som hadde forsynt seg med en rissekk for mye, slik at hele kjerren datt sammen. Kl. 9 dagen etter strømmet det fortsatt folk til lageret. Det føltes som om halve byen var innom rislageret i løpet av natten. Tallene varierer, men det mest forsiktige anslaget er på 10 tonn ris, og det er heller ikke det eneste lageret som er tømt.
På gaten utenfor kunne vi også observere en velkledd familie som kjøpte opp ris. Det sies at man kunne kjøpe en 50 kg rissekk på gata for 5000 Ariary. Mindre enn 1/10 del av vanlig pris. Det fremstår som fullstendig meningsløst å selge til den prisen. Når reservelagrene er tømt og når importørene er konkurs vil den velklede familien selge risen de har kjøpt opp for langt mer. Den fattige selgeren vil da ikke ha råd til ris…
Den indiske huseieren min kunne fortelle meg at indiske forretningsdrivende har betalt store summer til militæret for å få beskyttelse. En beskyttelse som totalt uteble, da horden angrep. Ifølge huseieren omkom 11 personer under tømmingen av rislageret. Sannsynligvis trampet i hjel. Vi var selv vitne til flere skadede som ble kjørt ut.
Jeg har stor forståelse for at ordensmakten viser forsiktighet med å bruke makt i slike situasjoner, men samtidig er det skremmende å se at staten overhodet ikke oppfyller sin viktigste oppgave - det å beskytte sine innbyggere mot overgrep. Hvordan skal utenlandske bedrifter kunne investere i et slikt klima?
Samtidig er det skremmende for den fremtidige politiske situasjonen på Madagaskar å registrere at presidenten ikke er i stand til å beskytte sine egne investeringer, selv i en situasjon der han hadde god tid til å forberede seg på et angrep. På samme måte er det trist å registrere at den flunkende nye norskfinansierte bygningen til antikorrupsjonsbyrået BIANCO i Toliara er fullstendig rasert. De splitter nye datamaskinene ble solgt på svartebørsen for 100 000 Ariary (ca 300 kr). Hva har BIANCO med presidenten å gjøre?
Det er mulig at det er et snev av sannhet i påstanden om at de bare tar tilbake det presidenten har tatt fra dem. Å kjøpe en privat luksusjet for skattebetalernes penger må oppleves veldig frustrerende for dem som må gå 40 km hver dag for å hente vann, og det kan vanskelig kategoriseres som en fornuftig bruk av skattebetalernes penger. Misnøyen mot presidenten er stor i Toliara, noe som folket uten tvil er i sin fulle rett til å gi uttrykk for gjennom fredelige demonstrasjoner. Inderen som fikk se sitt rislager tømt har likevel ingenting med presidenten å gjøre. Han hadde bare mye av det befolkningen har lite av, og som de dessverre om noen måneder vil ha enda mindre av.

_______________________

Che cosa succede in Madagascar? La distruzione di Toliara, e non solo.

Che cosa succede in Madagascar? Onestamente ce lo chiediamo anche noi, se lo chiedono un po’ tutti i vazaha. La ragazza che ci aiuta in casa ha detto: la gente si riprende quello che gli è stato preso dal presidente. Ma cerchiamo di andare con ordine.
Il presidente della repubblica Malgascia si chiama Marc Ravalomanana. E’ un imprenditore, proprietario della Tiko specializzata in prodotti caseari, ma anche proprietario di molte altre cose, tra cui una radio e il canale televisivo MBS. “Ravalo” è anche a volte chiamato “Berlusconi tropical”, per intenderci. Arrivato al potere attraverso una difficile elezione per spodestare Ratsiraka nel 2002, è stato riconfermato nel 2006. Siamo qui da troppo poco per comprendere e giudicare la politica locale attraverso i nostri valori universali, che poco tengono conto dei valori parziali della gente che deve sopravvivere alla giornata (come direbbe Busi), ma semplificando diciamo che il Presidente ha mostrato tanta voglia di fare, e ha fatto anche, ma ultimamente ha cominciato ad avere un po’ di atteggiamenti da “presidente africano”, nel senso negativo del regime. Ha chiuso una radio a Toliara, e sospeso un canale televisivo appartenente al giovane sindaco (Andry Rajoelina) della capitale Antananarivo, perché aveva trasmesso un’intervista all’ex presidente Ratsiraka. Infine, poche settimane fa, Ravalomanana ha acquistato un secondo aereo presidenziale, l’air force one (two!), costosissimo e lussuosissimo, non proprio in linea con lo standard di vita della maggior parte della popolazione malgascia.
Il sindaco di Rajoelina, opponente dichiarato del presidente, ha organizzato una manifestazione per l’inaugurazione della Place de la démocratie, nella capitale con una grande risposta di pubblico. Pochi giorni dopo, lunedì 26.01.09, il sindaco, ha chiamato la popolazione allo sciopero generale, con massiccia partecipazione nonostante il giorno feriale. La massa ha però saccheggiato gli studi di due canali televisivi (quello nazionale e quello del presidente), di una radio, e dei magazzini Magro, punti vendita riconducibili a Ravalomanana, mettendo poi fuoco a tutto. Ovviamente i canali televisivi sono oscurati da lunedì. Il giorno dopo, martedì qui a Toliara tutto sembrava tranquillo, anche se alcuni negozi erano chiusi e noi abbiamo faticato per trovare un internet point aperto, per dirvi che tutto andava bene. Invece intorno a mezzogiorno, la situazione precipita in altre città, tra cui Toliara (dove abitiamo noi), unica città a non aver riconfermato il presidente nelle ultime elezioni (e per questo alquanto ignorata dalla politica presidenziale).
A Toliara, però, il vandalismo, la distruzione e i saccheggi sembrano avere ben poco a che fare con la protesta politica, a nostro avviso. Dal nostro balcone abbiamo potuto osservare il flusso di persone, la massa che ha cominciato depredando Magro (a 300mt da casa nostra), e il magazzino della Tiko. Di questi non è rimasto davvero più nulla (vedi foto), e noi abbiamo visto grandi, bambini, donne passare prima con prodotti alimentari, e poi con porte, finestre, cavi, pezzi di tetto, wc, pezzi di roba rotta. Della gente si è fatta ladra per un litro di succo d’arancia, bevuto in strada sorridendo… Poi saccheggio e distruzione sono passati ai depositi di riso, di proprietà’ di privati (persone di origini indiane e pachistane, che qui in Madagascar controllano gran parte del commercio). Uno proprio vicino a casa nostra, dove il saccheggio è iniziato vero le 16.30 di martedì fino alle 11.00 del mattino di mercoledì. Ininterrottamente per tutta la notte. Ovviamente, la folla è difficile da governare, ci sono numerosi feriti e morti (anche bambini), schiacciati o feriti dai cavi scoperti, vetri ecc.: è difficile fare un conto preciso e le voci che girano, riportano numeri molto diversi (apparentemente 11 morti nel deposito vicino casa nostra). Ma l’atto che ci ha lasciato forse più attoniti è stato forse la distruzione dei nuovissimi uffici di BIANCO, una associazione contro la corruzione (quindi assolutamente al servizio della popolazione e che c’entra poco col presidente), finanziata dal governo norvegese. BIANCO, inaugurata da poco a Toliara, è stata depredata dei nuovissimi computer (rivenduti a 100.000 Ariari- 42 euro circa!!), ma anche di porte, finestre, tegole, cavi elettrici ecc. Mercoledì tutti i negozi sono rimasti chiusi, come anche le banche, e’ difficile (se non impossibile) comprare credito per i telefoni, benzina, medicinali, ecc.
Insomma, una distruzione che ci sembra avere poco della protesta politica e dell’atto simbolico; al contrario ci è sembrata pura follia, disperazione di alcuni, ignoranza di altri. Qualcuno di sicuro farà anche dei bei soldi rivendendo riso rubato o comprato a pochissimo ora, quando questo scarseggerà nei prossimi mesi, dato che le riserve sono state razziate. Noi ci domandiamo quale sarà la mossa di Ravalomanana, quale la mossa di Rajoelina. E ci auguriamo che l’evoluzione politica del paese avvenga in maniera democratica e non attraverso la forza.
Incrociamo le dita.