The situation is calm now, we hope it will last.
Norsk tekst -Birger (testo Italiano in fondo -Venusia)
-De tar tilbake det presidenten har tatt fra dem
Vår gassiske venninne forklarer kanskje hva de tenker, de mange tusener som deltar i plyndringen og raseringen av presidentens bedrifter i Toliara, men det gir likevel ingen berettigelse til det vi har vært vitne til de siste dagene.
Selv om det er en konflikt mellom to politikere, president Marc Ravalomanana og ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina som danner utgangspunktet for det vi har sett i Toliara og i resten av landet de siste dagene, er det lite som minner om en demokratisk manifestasjon i gatene. Det er dessverre ikke gatas parlament som berettiget viser sin misnøye presidenten, men en mer eller mindre uorganisert mobb som i frustrasjon og misnøye utnytter muligheten til å skaffe seg kortsiktig gevinst. For på lengre sikt er det denne fattigste delen av befolkningen som kommer til å lide mest for de siste dagers hendelser.
Tirsdag 27. januar, startet rolig i Toliara. Vi passerte lageret til TIKO, presidentens meieri. Det var 5-6 uniformerte og bevæpnede vakter utenfor. Det begynte å gå opp for oss at noe var på gang da vi la merke til at mange butikker og internettkafeer var stengte. Da vi kjørte forbi Toliaras eneste supermarked Magro, som også er eid av presidenten, var det til vår overraskelse bare de to sedvanlige uniformerte vaktene som lå henslengt foran bygningen. Vi fant en åpen internettkafé, og meldte hjem om fred og ingen fare i Toliara, selv om vi fikk en gryende følelse at noe var på gang. Vi brøt opp før vi hadde tenkt, og kom oss hjem.
Der kunne vi fra vinduer og balkonger se en horde som stimlet seg sammen. I følge ryktene var TIKO allerede tatt, plyndret og satt i brann. Nå beveget folkemengden seg oppover mot Magro, som ligger ca. 300 meter fra der vi bor. Folk i alle aldre; unge menn, barn, kvinner og eldre menn kom løpende smilende og leende nedover gata, med hendene fulle av TIKO produkter. Etter hvert begynte folk å bli mer oppfinnsomme, og tok i bruk handlevogner og pousse-pousser. Vi undret oss over de som fornøyde kom spaserende med én skarve juskartong i hånden –lite å gjøre seg til tyv for. Etter at alle varer var robbet begynte bygningsmaterialene å komme. Stolper, dører, tak, vegger, utelamper, plastikkorger og emballasje – alt som potensielt kunne ha noen verdi. Vi fikk også for første gang i livet se noen bære et toalett på hodet! Lurte også litt på hva den 10 år gamle jenten skulle med to dukkebein. Resten av kroppen hadde vel noen andre stukket av med.
Rundt lunsjtider roet det seg litt ned utenfor, og vi hadde et håp om at opprøret hadde lagt seg. Senere på ettermiddagen stimlet folk seg igjen sammen på gaten utenfor. Jeg må innrømme at jeg hadde en viss frykt for at de hadde bestemt seg for å ta vår bygning eller stamrestauranten på den andre siden. Det viste seg at lengre nedi gata var det et rislager, tilhørende en inder. De første rissekkene kom småløpende ut kl. 16.30 om ettermiddagen. Senere ble de kjørt ut etter alle kunstens regler. Hele familier bærte rissekkene sammen, sykler var et svært populært transportmiddel. Senere kom også mopeder, pousse-pousser, oksekjerrer fulle av ris. Det var tragikomisk å observere en grådig pousse-pousse trekker, som hadde forsynt seg med en rissekk for mye, slik at hele kjerren datt sammen. Kl. 9 dagen etter strømmet det fortsatt folk til lageret. Det føltes som om halve byen var innom rislageret i løpet av natten. Tallene varierer, men det mest forsiktige anslaget er på 10 tonn ris, og det er heller ikke det eneste lageret som er tømt.
På gaten utenfor kunne vi også observere en velkledd familie som kjøpte opp ris. Det sies at man kunne kjøpe en 50 kg rissekk på gata for 5000 Ariary. Mindre enn 1/10 del av vanlig pris. Det fremstår som fullstendig meningsløst å selge til den prisen. Når reservelagrene er tømt og når importørene er konkurs vil den velklede familien selge risen de har kjøpt opp for langt mer. Den fattige selgeren vil da ikke ha råd til ris…
Den indiske huseieren min kunne fortelle meg at indiske forretningsdrivende har betalt store summer til militæret for å få beskyttelse. En beskyttelse som totalt uteble, da horden angrep. Ifølge huseieren omkom 11 personer under tømmingen av rislageret. Sannsynligvis trampet i hjel. Vi var selv vitne til flere skadede som ble kjørt ut.
Jeg har stor forståelse for at ordensmakten viser forsiktighet med å bruke makt i slike situasjoner, men samtidig er det skremmende å se at staten overhodet ikke oppfyller sin viktigste oppgave - det å beskytte sine innbyggere mot overgrep. Hvordan skal utenlandske bedrifter kunne investere i et slikt klima?
Samtidig er det skremmende for den fremtidige politiske situasjonen på Madagaskar å registrere at presidenten ikke er i stand til å beskytte sine egne investeringer, selv i en situasjon der han hadde god tid til å forberede seg på et angrep. På samme måte er det trist å registrere at den flunkende nye norskfinansierte bygningen til antikorrupsjonsbyrået BIANCO i Toliara er fullstendig rasert. De splitter nye datamaskinene ble solgt på svartebørsen for 100 000 Ariary (ca 300 kr). Hva har BIANCO med presidenten å gjøre?
Det er mulig at det er et snev av sannhet i påstanden om at de bare tar tilbake det presidenten har tatt fra dem. Å kjøpe en privat luksusjet for skattebetalernes penger må oppleves veldig frustrerende for dem som må gå 40 km hver dag for å hente vann, og det kan vanskelig kategoriseres som en fornuftig bruk av skattebetalernes penger. Misnøyen mot presidenten er stor i Toliara, noe som folket uten tvil er i sin fulle rett til å gi uttrykk for gjennom fredelige demonstrasjoner. Inderen som fikk se sitt rislager tømt har likevel ingenting med presidenten å gjøre. Han hadde bare mye av det befolkningen har lite av, og som de dessverre om noen måneder vil ha enda mindre av.
Selv om det er en konflikt mellom to politikere, president Marc Ravalomanana og ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina som danner utgangspunktet for det vi har sett i Toliara og i resten av landet de siste dagene, er det lite som minner om en demokratisk manifestasjon i gatene. Det er dessverre ikke gatas parlament som berettiget viser sin misnøye presidenten, men en mer eller mindre uorganisert mobb som i frustrasjon og misnøye utnytter muligheten til å skaffe seg kortsiktig gevinst. For på lengre sikt er det denne fattigste delen av befolkningen som kommer til å lide mest for de siste dagers hendelser.
Tirsdag 27. januar, startet rolig i Toliara. Vi passerte lageret til TIKO, presidentens meieri. Det var 5-6 uniformerte og bevæpnede vakter utenfor. Det begynte å gå opp for oss at noe var på gang da vi la merke til at mange butikker og internettkafeer var stengte. Da vi kjørte forbi Toliaras eneste supermarked Magro, som også er eid av presidenten, var det til vår overraskelse bare de to sedvanlige uniformerte vaktene som lå henslengt foran bygningen. Vi fant en åpen internettkafé, og meldte hjem om fred og ingen fare i Toliara, selv om vi fikk en gryende følelse at noe var på gang. Vi brøt opp før vi hadde tenkt, og kom oss hjem.
Der kunne vi fra vinduer og balkonger se en horde som stimlet seg sammen. I følge ryktene var TIKO allerede tatt, plyndret og satt i brann. Nå beveget folkemengden seg oppover mot Magro, som ligger ca. 300 meter fra der vi bor. Folk i alle aldre; unge menn, barn, kvinner og eldre menn kom løpende smilende og leende nedover gata, med hendene fulle av TIKO produkter. Etter hvert begynte folk å bli mer oppfinnsomme, og tok i bruk handlevogner og pousse-pousser. Vi undret oss over de som fornøyde kom spaserende med én skarve juskartong i hånden –lite å gjøre seg til tyv for. Etter at alle varer var robbet begynte bygningsmaterialene å komme. Stolper, dører, tak, vegger, utelamper, plastikkorger og emballasje – alt som potensielt kunne ha noen verdi. Vi fikk også for første gang i livet se noen bære et toalett på hodet! Lurte også litt på hva den 10 år gamle jenten skulle med to dukkebein. Resten av kroppen hadde vel noen andre stukket av med.
Rundt lunsjtider roet det seg litt ned utenfor, og vi hadde et håp om at opprøret hadde lagt seg. Senere på ettermiddagen stimlet folk seg igjen sammen på gaten utenfor. Jeg må innrømme at jeg hadde en viss frykt for at de hadde bestemt seg for å ta vår bygning eller stamrestauranten på den andre siden. Det viste seg at lengre nedi gata var det et rislager, tilhørende en inder. De første rissekkene kom småløpende ut kl. 16.30 om ettermiddagen. Senere ble de kjørt ut etter alle kunstens regler. Hele familier bærte rissekkene sammen, sykler var et svært populært transportmiddel. Senere kom også mopeder, pousse-pousser, oksekjerrer fulle av ris. Det var tragikomisk å observere en grådig pousse-pousse trekker, som hadde forsynt seg med en rissekk for mye, slik at hele kjerren datt sammen. Kl. 9 dagen etter strømmet det fortsatt folk til lageret. Det føltes som om halve byen var innom rislageret i løpet av natten. Tallene varierer, men det mest forsiktige anslaget er på 10 tonn ris, og det er heller ikke det eneste lageret som er tømt.
På gaten utenfor kunne vi også observere en velkledd familie som kjøpte opp ris. Det sies at man kunne kjøpe en 50 kg rissekk på gata for 5000 Ariary. Mindre enn 1/10 del av vanlig pris. Det fremstår som fullstendig meningsløst å selge til den prisen. Når reservelagrene er tømt og når importørene er konkurs vil den velklede familien selge risen de har kjøpt opp for langt mer. Den fattige selgeren vil da ikke ha råd til ris…
Den indiske huseieren min kunne fortelle meg at indiske forretningsdrivende har betalt store summer til militæret for å få beskyttelse. En beskyttelse som totalt uteble, da horden angrep. Ifølge huseieren omkom 11 personer under tømmingen av rislageret. Sannsynligvis trampet i hjel. Vi var selv vitne til flere skadede som ble kjørt ut.
Jeg har stor forståelse for at ordensmakten viser forsiktighet med å bruke makt i slike situasjoner, men samtidig er det skremmende å se at staten overhodet ikke oppfyller sin viktigste oppgave - det å beskytte sine innbyggere mot overgrep. Hvordan skal utenlandske bedrifter kunne investere i et slikt klima?
Samtidig er det skremmende for den fremtidige politiske situasjonen på Madagaskar å registrere at presidenten ikke er i stand til å beskytte sine egne investeringer, selv i en situasjon der han hadde god tid til å forberede seg på et angrep. På samme måte er det trist å registrere at den flunkende nye norskfinansierte bygningen til antikorrupsjonsbyrået BIANCO i Toliara er fullstendig rasert. De splitter nye datamaskinene ble solgt på svartebørsen for 100 000 Ariary (ca 300 kr). Hva har BIANCO med presidenten å gjøre?
Det er mulig at det er et snev av sannhet i påstanden om at de bare tar tilbake det presidenten har tatt fra dem. Å kjøpe en privat luksusjet for skattebetalernes penger må oppleves veldig frustrerende for dem som må gå 40 km hver dag for å hente vann, og det kan vanskelig kategoriseres som en fornuftig bruk av skattebetalernes penger. Misnøyen mot presidenten er stor i Toliara, noe som folket uten tvil er i sin fulle rett til å gi uttrykk for gjennom fredelige demonstrasjoner. Inderen som fikk se sitt rislager tømt har likevel ingenting med presidenten å gjøre. Han hadde bare mye av det befolkningen har lite av, og som de dessverre om noen måneder vil ha enda mindre av.
_______________________
Che cosa succede in Madagascar? La distruzione di Toliara, e non solo.
Che cosa succede in Madagascar? Onestamente ce lo chiediamo anche noi, se lo chiedono un po’ tutti i vazaha. La ragazza che ci aiuta in casa ha detto: la gente si riprende quello che gli è stato preso dal presidente. Ma cerchiamo di andare con ordine.
Il presidente della repubblica Malgascia si chiama Marc Ravalomanana. E’ un imprenditore, proprietario della Tiko specializzata in prodotti caseari, ma anche proprietario di molte altre cose, tra cui una radio e il canale televisivo MBS. “Ravalo” è anche a volte chiamato “Berlusconi tropical”, per intenderci. Arrivato al potere attraverso una difficile elezione per spodestare Ratsiraka nel 2002, è stato riconfermato nel 2006. Siamo qui da troppo poco per comprendere e giudicare la politica locale attraverso i nostri valori universali, che poco tengono conto dei valori parziali della gente che deve sopravvivere alla giornata (come direbbe Busi), ma semplificando diciamo che il Presidente ha mostrato tanta voglia di fare, e ha fatto anche, ma ultimamente ha cominciato ad avere un po’ di atteggiamenti da “presidente africano”, nel senso negativo del regime. Ha chiuso una radio a Toliara, e sospeso un canale televisivo appartenente al giovane sindaco (Andry Rajoelina) della capitale Antananarivo, perché aveva trasmesso un’intervista all’ex presidente Ratsiraka. Infine, poche settimane fa, Ravalomanana ha acquistato un secondo aereo presidenziale, l’air force one (two!), costosissimo e lussuosissimo, non proprio in linea con lo standard di vita della maggior parte della popolazione malgascia.
Il sindaco di Rajoelina, opponente dichiarato del presidente, ha organizzato una manifestazione per l’inaugurazione della Place de la démocratie, nella capitale con una grande risposta di pubblico. Pochi giorni dopo, lunedì 26.01.09, il sindaco, ha chiamato la popolazione allo sciopero generale, con massiccia partecipazione nonostante il giorno feriale. La massa ha però saccheggiato gli studi di due canali televisivi (quello nazionale e quello del presidente), di una radio, e dei magazzini Magro, punti vendita riconducibili a Ravalomanana, mettendo poi fuoco a tutto. Ovviamente i canali televisivi sono oscurati da lunedì. Il giorno dopo, martedì qui a Toliara tutto sembrava tranquillo, anche se alcuni negozi erano chiusi e noi abbiamo faticato per trovare un internet point aperto, per dirvi che tutto andava bene. Invece intorno a mezzogiorno, la situazione precipita in altre città, tra cui Toliara (dove abitiamo noi), unica città a non aver riconfermato il presidente nelle ultime elezioni (e per questo alquanto ignorata dalla politica presidenziale).
A Toliara, però, il vandalismo, la distruzione e i saccheggi sembrano avere ben poco a che fare con la protesta politica, a nostro avviso. Dal nostro balcone abbiamo potuto osservare il flusso di persone, la massa che ha cominciato depredando Magro (a 300mt da casa nostra), e il magazzino della Tiko. Di questi non è rimasto davvero più nulla (vedi foto), e noi abbiamo visto grandi, bambini, donne passare prima con prodotti alimentari, e poi con porte, finestre, cavi, pezzi di tetto, wc, pezzi di roba rotta. Della gente si è fatta ladra per un litro di succo d’arancia, bevuto in strada sorridendo… Poi saccheggio e distruzione sono passati ai depositi di riso, di proprietà’ di privati (persone di origini indiane e pachistane, che qui in Madagascar controllano gran parte del commercio). Uno proprio vicino a casa nostra, dove il saccheggio è iniziato vero le 16.30 di martedì fino alle 11.00 del mattino di mercoledì. Ininterrottamente per tutta la notte. Ovviamente, la folla è difficile da governare, ci sono numerosi feriti e morti (anche bambini), schiacciati o feriti dai cavi scoperti, vetri ecc.: è difficile fare un conto preciso e le voci che girano, riportano numeri molto diversi (apparentemente 11 morti nel deposito vicino casa nostra). Ma l’atto che ci ha lasciato forse più attoniti è stato forse la distruzione dei nuovissimi uffici di BIANCO, una associazione contro la corruzione (quindi assolutamente al servizio della popolazione e che c’entra poco col presidente), finanziata dal governo norvegese. BIANCO, inaugurata da poco a Toliara, è stata depredata dei nuovissimi computer (rivenduti a 100.000 Ariari- 42 euro circa!!), ma anche di porte, finestre, tegole, cavi elettrici ecc. Mercoledì tutti i negozi sono rimasti chiusi, come anche le banche, e’ difficile (se non impossibile) comprare credito per i telefoni, benzina, medicinali, ecc.
Insomma, una distruzione che ci sembra avere poco della protesta politica e dell’atto simbolico; al contrario ci è sembrata pura follia, disperazione di alcuni, ignoranza di altri. Qualcuno di sicuro farà anche dei bei soldi rivendendo riso rubato o comprato a pochissimo ora, quando questo scarseggerà nei prossimi mesi, dato che le riserve sono state razziate. Noi ci domandiamo quale sarà la mossa di Ravalomanana, quale la mossa di Rajoelina. E ci auguriamo che l’evoluzione politica del paese avvenga in maniera democratica e non attraverso la forza.
Incrociamo le dita.
Che cosa succede in Madagascar? Onestamente ce lo chiediamo anche noi, se lo chiedono un po’ tutti i vazaha. La ragazza che ci aiuta in casa ha detto: la gente si riprende quello che gli è stato preso dal presidente. Ma cerchiamo di andare con ordine.
Il presidente della repubblica Malgascia si chiama Marc Ravalomanana. E’ un imprenditore, proprietario della Tiko specializzata in prodotti caseari, ma anche proprietario di molte altre cose, tra cui una radio e il canale televisivo MBS. “Ravalo” è anche a volte chiamato “Berlusconi tropical”, per intenderci. Arrivato al potere attraverso una difficile elezione per spodestare Ratsiraka nel 2002, è stato riconfermato nel 2006. Siamo qui da troppo poco per comprendere e giudicare la politica locale attraverso i nostri valori universali, che poco tengono conto dei valori parziali della gente che deve sopravvivere alla giornata (come direbbe Busi), ma semplificando diciamo che il Presidente ha mostrato tanta voglia di fare, e ha fatto anche, ma ultimamente ha cominciato ad avere un po’ di atteggiamenti da “presidente africano”, nel senso negativo del regime. Ha chiuso una radio a Toliara, e sospeso un canale televisivo appartenente al giovane sindaco (Andry Rajoelina) della capitale Antananarivo, perché aveva trasmesso un’intervista all’ex presidente Ratsiraka. Infine, poche settimane fa, Ravalomanana ha acquistato un secondo aereo presidenziale, l’air force one (two!), costosissimo e lussuosissimo, non proprio in linea con lo standard di vita della maggior parte della popolazione malgascia.
Il sindaco di Rajoelina, opponente dichiarato del presidente, ha organizzato una manifestazione per l’inaugurazione della Place de la démocratie, nella capitale con una grande risposta di pubblico. Pochi giorni dopo, lunedì 26.01.09, il sindaco, ha chiamato la popolazione allo sciopero generale, con massiccia partecipazione nonostante il giorno feriale. La massa ha però saccheggiato gli studi di due canali televisivi (quello nazionale e quello del presidente), di una radio, e dei magazzini Magro, punti vendita riconducibili a Ravalomanana, mettendo poi fuoco a tutto. Ovviamente i canali televisivi sono oscurati da lunedì. Il giorno dopo, martedì qui a Toliara tutto sembrava tranquillo, anche se alcuni negozi erano chiusi e noi abbiamo faticato per trovare un internet point aperto, per dirvi che tutto andava bene. Invece intorno a mezzogiorno, la situazione precipita in altre città, tra cui Toliara (dove abitiamo noi), unica città a non aver riconfermato il presidente nelle ultime elezioni (e per questo alquanto ignorata dalla politica presidenziale).
A Toliara, però, il vandalismo, la distruzione e i saccheggi sembrano avere ben poco a che fare con la protesta politica, a nostro avviso. Dal nostro balcone abbiamo potuto osservare il flusso di persone, la massa che ha cominciato depredando Magro (a 300mt da casa nostra), e il magazzino della Tiko. Di questi non è rimasto davvero più nulla (vedi foto), e noi abbiamo visto grandi, bambini, donne passare prima con prodotti alimentari, e poi con porte, finestre, cavi, pezzi di tetto, wc, pezzi di roba rotta. Della gente si è fatta ladra per un litro di succo d’arancia, bevuto in strada sorridendo… Poi saccheggio e distruzione sono passati ai depositi di riso, di proprietà’ di privati (persone di origini indiane e pachistane, che qui in Madagascar controllano gran parte del commercio). Uno proprio vicino a casa nostra, dove il saccheggio è iniziato vero le 16.30 di martedì fino alle 11.00 del mattino di mercoledì. Ininterrottamente per tutta la notte. Ovviamente, la folla è difficile da governare, ci sono numerosi feriti e morti (anche bambini), schiacciati o feriti dai cavi scoperti, vetri ecc.: è difficile fare un conto preciso e le voci che girano, riportano numeri molto diversi (apparentemente 11 morti nel deposito vicino casa nostra). Ma l’atto che ci ha lasciato forse più attoniti è stato forse la distruzione dei nuovissimi uffici di BIANCO, una associazione contro la corruzione (quindi assolutamente al servizio della popolazione e che c’entra poco col presidente), finanziata dal governo norvegese. BIANCO, inaugurata da poco a Toliara, è stata depredata dei nuovissimi computer (rivenduti a 100.000 Ariari- 42 euro circa!!), ma anche di porte, finestre, tegole, cavi elettrici ecc. Mercoledì tutti i negozi sono rimasti chiusi, come anche le banche, e’ difficile (se non impossibile) comprare credito per i telefoni, benzina, medicinali, ecc.
Insomma, una distruzione che ci sembra avere poco della protesta politica e dell’atto simbolico; al contrario ci è sembrata pura follia, disperazione di alcuni, ignoranza di altri. Qualcuno di sicuro farà anche dei bei soldi rivendendo riso rubato o comprato a pochissimo ora, quando questo scarseggerà nei prossimi mesi, dato che le riserve sono state razziate. Noi ci domandiamo quale sarà la mossa di Ravalomanana, quale la mossa di Rajoelina. E ci auguriamo che l’evoluzione politica del paese avvenga in maniera democratica e non attraverso la forza.
Incrociamo le dita.
2 comments:
takk for info. skummelt. vær forsiktige! GMM
I will not agree on it. I think warm-hearted post. Especially the designation attracted me to read the intact story.
Post a Comment