Friday, January 30, 2009
NEWS from Toliara
The situation is calm now, we hope it will last.
Norsk tekst -Birger (testo Italiano in fondo -Venusia)
-De tar tilbake det presidenten har tatt fra dem
Vår gassiske venninne forklarer kanskje hva de tenker, de mange tusener som deltar i plyndringen og raseringen av presidentens bedrifter i Toliara, men det gir likevel ingen berettigelse til det vi har vært vitne til de siste dagene.
Selv om det er en konflikt mellom to politikere, president Marc Ravalomanana og ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina som danner utgangspunktet for det vi har sett i Toliara og i resten av landet de siste dagene, er det lite som minner om en demokratisk manifestasjon i gatene. Det er dessverre ikke gatas parlament som berettiget viser sin misnøye presidenten, men en mer eller mindre uorganisert mobb som i frustrasjon og misnøye utnytter muligheten til å skaffe seg kortsiktig gevinst. For på lengre sikt er det denne fattigste delen av befolkningen som kommer til å lide mest for de siste dagers hendelser.
Tirsdag 27. januar, startet rolig i Toliara. Vi passerte lageret til TIKO, presidentens meieri. Det var 5-6 uniformerte og bevæpnede vakter utenfor. Det begynte å gå opp for oss at noe var på gang da vi la merke til at mange butikker og internettkafeer var stengte. Da vi kjørte forbi Toliaras eneste supermarked Magro, som også er eid av presidenten, var det til vår overraskelse bare de to sedvanlige uniformerte vaktene som lå henslengt foran bygningen. Vi fant en åpen internettkafé, og meldte hjem om fred og ingen fare i Toliara, selv om vi fikk en gryende følelse at noe var på gang. Vi brøt opp før vi hadde tenkt, og kom oss hjem.
Der kunne vi fra vinduer og balkonger se en horde som stimlet seg sammen. I følge ryktene var TIKO allerede tatt, plyndret og satt i brann. Nå beveget folkemengden seg oppover mot Magro, som ligger ca. 300 meter fra der vi bor. Folk i alle aldre; unge menn, barn, kvinner og eldre menn kom løpende smilende og leende nedover gata, med hendene fulle av TIKO produkter. Etter hvert begynte folk å bli mer oppfinnsomme, og tok i bruk handlevogner og pousse-pousser. Vi undret oss over de som fornøyde kom spaserende med én skarve juskartong i hånden –lite å gjøre seg til tyv for. Etter at alle varer var robbet begynte bygningsmaterialene å komme. Stolper, dører, tak, vegger, utelamper, plastikkorger og emballasje – alt som potensielt kunne ha noen verdi. Vi fikk også for første gang i livet se noen bære et toalett på hodet! Lurte også litt på hva den 10 år gamle jenten skulle med to dukkebein. Resten av kroppen hadde vel noen andre stukket av med.
Rundt lunsjtider roet det seg litt ned utenfor, og vi hadde et håp om at opprøret hadde lagt seg. Senere på ettermiddagen stimlet folk seg igjen sammen på gaten utenfor. Jeg må innrømme at jeg hadde en viss frykt for at de hadde bestemt seg for å ta vår bygning eller stamrestauranten på den andre siden. Det viste seg at lengre nedi gata var det et rislager, tilhørende en inder. De første rissekkene kom småløpende ut kl. 16.30 om ettermiddagen. Senere ble de kjørt ut etter alle kunstens regler. Hele familier bærte rissekkene sammen, sykler var et svært populært transportmiddel. Senere kom også mopeder, pousse-pousser, oksekjerrer fulle av ris. Det var tragikomisk å observere en grådig pousse-pousse trekker, som hadde forsynt seg med en rissekk for mye, slik at hele kjerren datt sammen. Kl. 9 dagen etter strømmet det fortsatt folk til lageret. Det føltes som om halve byen var innom rislageret i løpet av natten. Tallene varierer, men det mest forsiktige anslaget er på 10 tonn ris, og det er heller ikke det eneste lageret som er tømt.
På gaten utenfor kunne vi også observere en velkledd familie som kjøpte opp ris. Det sies at man kunne kjøpe en 50 kg rissekk på gata for 5000 Ariary. Mindre enn 1/10 del av vanlig pris. Det fremstår som fullstendig meningsløst å selge til den prisen. Når reservelagrene er tømt og når importørene er konkurs vil den velklede familien selge risen de har kjøpt opp for langt mer. Den fattige selgeren vil da ikke ha råd til ris…
Den indiske huseieren min kunne fortelle meg at indiske forretningsdrivende har betalt store summer til militæret for å få beskyttelse. En beskyttelse som totalt uteble, da horden angrep. Ifølge huseieren omkom 11 personer under tømmingen av rislageret. Sannsynligvis trampet i hjel. Vi var selv vitne til flere skadede som ble kjørt ut.
Jeg har stor forståelse for at ordensmakten viser forsiktighet med å bruke makt i slike situasjoner, men samtidig er det skremmende å se at staten overhodet ikke oppfyller sin viktigste oppgave - det å beskytte sine innbyggere mot overgrep. Hvordan skal utenlandske bedrifter kunne investere i et slikt klima?
Samtidig er det skremmende for den fremtidige politiske situasjonen på Madagaskar å registrere at presidenten ikke er i stand til å beskytte sine egne investeringer, selv i en situasjon der han hadde god tid til å forberede seg på et angrep. På samme måte er det trist å registrere at den flunkende nye norskfinansierte bygningen til antikorrupsjonsbyrået BIANCO i Toliara er fullstendig rasert. De splitter nye datamaskinene ble solgt på svartebørsen for 100 000 Ariary (ca 300 kr). Hva har BIANCO med presidenten å gjøre?
Det er mulig at det er et snev av sannhet i påstanden om at de bare tar tilbake det presidenten har tatt fra dem. Å kjøpe en privat luksusjet for skattebetalernes penger må oppleves veldig frustrerende for dem som må gå 40 km hver dag for å hente vann, og det kan vanskelig kategoriseres som en fornuftig bruk av skattebetalernes penger. Misnøyen mot presidenten er stor i Toliara, noe som folket uten tvil er i sin fulle rett til å gi uttrykk for gjennom fredelige demonstrasjoner. Inderen som fikk se sitt rislager tømt har likevel ingenting med presidenten å gjøre. Han hadde bare mye av det befolkningen har lite av, og som de dessverre om noen måneder vil ha enda mindre av.
Selv om det er en konflikt mellom to politikere, president Marc Ravalomanana og ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina som danner utgangspunktet for det vi har sett i Toliara og i resten av landet de siste dagene, er det lite som minner om en demokratisk manifestasjon i gatene. Det er dessverre ikke gatas parlament som berettiget viser sin misnøye presidenten, men en mer eller mindre uorganisert mobb som i frustrasjon og misnøye utnytter muligheten til å skaffe seg kortsiktig gevinst. For på lengre sikt er det denne fattigste delen av befolkningen som kommer til å lide mest for de siste dagers hendelser.
Tirsdag 27. januar, startet rolig i Toliara. Vi passerte lageret til TIKO, presidentens meieri. Det var 5-6 uniformerte og bevæpnede vakter utenfor. Det begynte å gå opp for oss at noe var på gang da vi la merke til at mange butikker og internettkafeer var stengte. Da vi kjørte forbi Toliaras eneste supermarked Magro, som også er eid av presidenten, var det til vår overraskelse bare de to sedvanlige uniformerte vaktene som lå henslengt foran bygningen. Vi fant en åpen internettkafé, og meldte hjem om fred og ingen fare i Toliara, selv om vi fikk en gryende følelse at noe var på gang. Vi brøt opp før vi hadde tenkt, og kom oss hjem.
Der kunne vi fra vinduer og balkonger se en horde som stimlet seg sammen. I følge ryktene var TIKO allerede tatt, plyndret og satt i brann. Nå beveget folkemengden seg oppover mot Magro, som ligger ca. 300 meter fra der vi bor. Folk i alle aldre; unge menn, barn, kvinner og eldre menn kom løpende smilende og leende nedover gata, med hendene fulle av TIKO produkter. Etter hvert begynte folk å bli mer oppfinnsomme, og tok i bruk handlevogner og pousse-pousser. Vi undret oss over de som fornøyde kom spaserende med én skarve juskartong i hånden –lite å gjøre seg til tyv for. Etter at alle varer var robbet begynte bygningsmaterialene å komme. Stolper, dører, tak, vegger, utelamper, plastikkorger og emballasje – alt som potensielt kunne ha noen verdi. Vi fikk også for første gang i livet se noen bære et toalett på hodet! Lurte også litt på hva den 10 år gamle jenten skulle med to dukkebein. Resten av kroppen hadde vel noen andre stukket av med.
Rundt lunsjtider roet det seg litt ned utenfor, og vi hadde et håp om at opprøret hadde lagt seg. Senere på ettermiddagen stimlet folk seg igjen sammen på gaten utenfor. Jeg må innrømme at jeg hadde en viss frykt for at de hadde bestemt seg for å ta vår bygning eller stamrestauranten på den andre siden. Det viste seg at lengre nedi gata var det et rislager, tilhørende en inder. De første rissekkene kom småløpende ut kl. 16.30 om ettermiddagen. Senere ble de kjørt ut etter alle kunstens regler. Hele familier bærte rissekkene sammen, sykler var et svært populært transportmiddel. Senere kom også mopeder, pousse-pousser, oksekjerrer fulle av ris. Det var tragikomisk å observere en grådig pousse-pousse trekker, som hadde forsynt seg med en rissekk for mye, slik at hele kjerren datt sammen. Kl. 9 dagen etter strømmet det fortsatt folk til lageret. Det føltes som om halve byen var innom rislageret i løpet av natten. Tallene varierer, men det mest forsiktige anslaget er på 10 tonn ris, og det er heller ikke det eneste lageret som er tømt.
På gaten utenfor kunne vi også observere en velkledd familie som kjøpte opp ris. Det sies at man kunne kjøpe en 50 kg rissekk på gata for 5000 Ariary. Mindre enn 1/10 del av vanlig pris. Det fremstår som fullstendig meningsløst å selge til den prisen. Når reservelagrene er tømt og når importørene er konkurs vil den velklede familien selge risen de har kjøpt opp for langt mer. Den fattige selgeren vil da ikke ha råd til ris…
Den indiske huseieren min kunne fortelle meg at indiske forretningsdrivende har betalt store summer til militæret for å få beskyttelse. En beskyttelse som totalt uteble, da horden angrep. Ifølge huseieren omkom 11 personer under tømmingen av rislageret. Sannsynligvis trampet i hjel. Vi var selv vitne til flere skadede som ble kjørt ut.
Jeg har stor forståelse for at ordensmakten viser forsiktighet med å bruke makt i slike situasjoner, men samtidig er det skremmende å se at staten overhodet ikke oppfyller sin viktigste oppgave - det å beskytte sine innbyggere mot overgrep. Hvordan skal utenlandske bedrifter kunne investere i et slikt klima?
Samtidig er det skremmende for den fremtidige politiske situasjonen på Madagaskar å registrere at presidenten ikke er i stand til å beskytte sine egne investeringer, selv i en situasjon der han hadde god tid til å forberede seg på et angrep. På samme måte er det trist å registrere at den flunkende nye norskfinansierte bygningen til antikorrupsjonsbyrået BIANCO i Toliara er fullstendig rasert. De splitter nye datamaskinene ble solgt på svartebørsen for 100 000 Ariary (ca 300 kr). Hva har BIANCO med presidenten å gjøre?
Det er mulig at det er et snev av sannhet i påstanden om at de bare tar tilbake det presidenten har tatt fra dem. Å kjøpe en privat luksusjet for skattebetalernes penger må oppleves veldig frustrerende for dem som må gå 40 km hver dag for å hente vann, og det kan vanskelig kategoriseres som en fornuftig bruk av skattebetalernes penger. Misnøyen mot presidenten er stor i Toliara, noe som folket uten tvil er i sin fulle rett til å gi uttrykk for gjennom fredelige demonstrasjoner. Inderen som fikk se sitt rislager tømt har likevel ingenting med presidenten å gjøre. Han hadde bare mye av det befolkningen har lite av, og som de dessverre om noen måneder vil ha enda mindre av.
_______________________
Che cosa succede in Madagascar? La distruzione di Toliara, e non solo.
Che cosa succede in Madagascar? Onestamente ce lo chiediamo anche noi, se lo chiedono un po’ tutti i vazaha. La ragazza che ci aiuta in casa ha detto: la gente si riprende quello che gli è stato preso dal presidente. Ma cerchiamo di andare con ordine.
Il presidente della repubblica Malgascia si chiama Marc Ravalomanana. E’ un imprenditore, proprietario della Tiko specializzata in prodotti caseari, ma anche proprietario di molte altre cose, tra cui una radio e il canale televisivo MBS. “Ravalo” è anche a volte chiamato “Berlusconi tropical”, per intenderci. Arrivato al potere attraverso una difficile elezione per spodestare Ratsiraka nel 2002, è stato riconfermato nel 2006. Siamo qui da troppo poco per comprendere e giudicare la politica locale attraverso i nostri valori universali, che poco tengono conto dei valori parziali della gente che deve sopravvivere alla giornata (come direbbe Busi), ma semplificando diciamo che il Presidente ha mostrato tanta voglia di fare, e ha fatto anche, ma ultimamente ha cominciato ad avere un po’ di atteggiamenti da “presidente africano”, nel senso negativo del regime. Ha chiuso una radio a Toliara, e sospeso un canale televisivo appartenente al giovane sindaco (Andry Rajoelina) della capitale Antananarivo, perché aveva trasmesso un’intervista all’ex presidente Ratsiraka. Infine, poche settimane fa, Ravalomanana ha acquistato un secondo aereo presidenziale, l’air force one (two!), costosissimo e lussuosissimo, non proprio in linea con lo standard di vita della maggior parte della popolazione malgascia.
Il sindaco di Rajoelina, opponente dichiarato del presidente, ha organizzato una manifestazione per l’inaugurazione della Place de la démocratie, nella capitale con una grande risposta di pubblico. Pochi giorni dopo, lunedì 26.01.09, il sindaco, ha chiamato la popolazione allo sciopero generale, con massiccia partecipazione nonostante il giorno feriale. La massa ha però saccheggiato gli studi di due canali televisivi (quello nazionale e quello del presidente), di una radio, e dei magazzini Magro, punti vendita riconducibili a Ravalomanana, mettendo poi fuoco a tutto. Ovviamente i canali televisivi sono oscurati da lunedì. Il giorno dopo, martedì qui a Toliara tutto sembrava tranquillo, anche se alcuni negozi erano chiusi e noi abbiamo faticato per trovare un internet point aperto, per dirvi che tutto andava bene. Invece intorno a mezzogiorno, la situazione precipita in altre città, tra cui Toliara (dove abitiamo noi), unica città a non aver riconfermato il presidente nelle ultime elezioni (e per questo alquanto ignorata dalla politica presidenziale).
A Toliara, però, il vandalismo, la distruzione e i saccheggi sembrano avere ben poco a che fare con la protesta politica, a nostro avviso. Dal nostro balcone abbiamo potuto osservare il flusso di persone, la massa che ha cominciato depredando Magro (a 300mt da casa nostra), e il magazzino della Tiko. Di questi non è rimasto davvero più nulla (vedi foto), e noi abbiamo visto grandi, bambini, donne passare prima con prodotti alimentari, e poi con porte, finestre, cavi, pezzi di tetto, wc, pezzi di roba rotta. Della gente si è fatta ladra per un litro di succo d’arancia, bevuto in strada sorridendo… Poi saccheggio e distruzione sono passati ai depositi di riso, di proprietà’ di privati (persone di origini indiane e pachistane, che qui in Madagascar controllano gran parte del commercio). Uno proprio vicino a casa nostra, dove il saccheggio è iniziato vero le 16.30 di martedì fino alle 11.00 del mattino di mercoledì. Ininterrottamente per tutta la notte. Ovviamente, la folla è difficile da governare, ci sono numerosi feriti e morti (anche bambini), schiacciati o feriti dai cavi scoperti, vetri ecc.: è difficile fare un conto preciso e le voci che girano, riportano numeri molto diversi (apparentemente 11 morti nel deposito vicino casa nostra). Ma l’atto che ci ha lasciato forse più attoniti è stato forse la distruzione dei nuovissimi uffici di BIANCO, una associazione contro la corruzione (quindi assolutamente al servizio della popolazione e che c’entra poco col presidente), finanziata dal governo norvegese. BIANCO, inaugurata da poco a Toliara, è stata depredata dei nuovissimi computer (rivenduti a 100.000 Ariari- 42 euro circa!!), ma anche di porte, finestre, tegole, cavi elettrici ecc. Mercoledì tutti i negozi sono rimasti chiusi, come anche le banche, e’ difficile (se non impossibile) comprare credito per i telefoni, benzina, medicinali, ecc.
Insomma, una distruzione che ci sembra avere poco della protesta politica e dell’atto simbolico; al contrario ci è sembrata pura follia, disperazione di alcuni, ignoranza di altri. Qualcuno di sicuro farà anche dei bei soldi rivendendo riso rubato o comprato a pochissimo ora, quando questo scarseggerà nei prossimi mesi, dato che le riserve sono state razziate. Noi ci domandiamo quale sarà la mossa di Ravalomanana, quale la mossa di Rajoelina. E ci auguriamo che l’evoluzione politica del paese avvenga in maniera democratica e non attraverso la forza.
Incrociamo le dita.
Che cosa succede in Madagascar? Onestamente ce lo chiediamo anche noi, se lo chiedono un po’ tutti i vazaha. La ragazza che ci aiuta in casa ha detto: la gente si riprende quello che gli è stato preso dal presidente. Ma cerchiamo di andare con ordine.
Il presidente della repubblica Malgascia si chiama Marc Ravalomanana. E’ un imprenditore, proprietario della Tiko specializzata in prodotti caseari, ma anche proprietario di molte altre cose, tra cui una radio e il canale televisivo MBS. “Ravalo” è anche a volte chiamato “Berlusconi tropical”, per intenderci. Arrivato al potere attraverso una difficile elezione per spodestare Ratsiraka nel 2002, è stato riconfermato nel 2006. Siamo qui da troppo poco per comprendere e giudicare la politica locale attraverso i nostri valori universali, che poco tengono conto dei valori parziali della gente che deve sopravvivere alla giornata (come direbbe Busi), ma semplificando diciamo che il Presidente ha mostrato tanta voglia di fare, e ha fatto anche, ma ultimamente ha cominciato ad avere un po’ di atteggiamenti da “presidente africano”, nel senso negativo del regime. Ha chiuso una radio a Toliara, e sospeso un canale televisivo appartenente al giovane sindaco (Andry Rajoelina) della capitale Antananarivo, perché aveva trasmesso un’intervista all’ex presidente Ratsiraka. Infine, poche settimane fa, Ravalomanana ha acquistato un secondo aereo presidenziale, l’air force one (two!), costosissimo e lussuosissimo, non proprio in linea con lo standard di vita della maggior parte della popolazione malgascia.
Il sindaco di Rajoelina, opponente dichiarato del presidente, ha organizzato una manifestazione per l’inaugurazione della Place de la démocratie, nella capitale con una grande risposta di pubblico. Pochi giorni dopo, lunedì 26.01.09, il sindaco, ha chiamato la popolazione allo sciopero generale, con massiccia partecipazione nonostante il giorno feriale. La massa ha però saccheggiato gli studi di due canali televisivi (quello nazionale e quello del presidente), di una radio, e dei magazzini Magro, punti vendita riconducibili a Ravalomanana, mettendo poi fuoco a tutto. Ovviamente i canali televisivi sono oscurati da lunedì. Il giorno dopo, martedì qui a Toliara tutto sembrava tranquillo, anche se alcuni negozi erano chiusi e noi abbiamo faticato per trovare un internet point aperto, per dirvi che tutto andava bene. Invece intorno a mezzogiorno, la situazione precipita in altre città, tra cui Toliara (dove abitiamo noi), unica città a non aver riconfermato il presidente nelle ultime elezioni (e per questo alquanto ignorata dalla politica presidenziale).
A Toliara, però, il vandalismo, la distruzione e i saccheggi sembrano avere ben poco a che fare con la protesta politica, a nostro avviso. Dal nostro balcone abbiamo potuto osservare il flusso di persone, la massa che ha cominciato depredando Magro (a 300mt da casa nostra), e il magazzino della Tiko. Di questi non è rimasto davvero più nulla (vedi foto), e noi abbiamo visto grandi, bambini, donne passare prima con prodotti alimentari, e poi con porte, finestre, cavi, pezzi di tetto, wc, pezzi di roba rotta. Della gente si è fatta ladra per un litro di succo d’arancia, bevuto in strada sorridendo… Poi saccheggio e distruzione sono passati ai depositi di riso, di proprietà’ di privati (persone di origini indiane e pachistane, che qui in Madagascar controllano gran parte del commercio). Uno proprio vicino a casa nostra, dove il saccheggio è iniziato vero le 16.30 di martedì fino alle 11.00 del mattino di mercoledì. Ininterrottamente per tutta la notte. Ovviamente, la folla è difficile da governare, ci sono numerosi feriti e morti (anche bambini), schiacciati o feriti dai cavi scoperti, vetri ecc.: è difficile fare un conto preciso e le voci che girano, riportano numeri molto diversi (apparentemente 11 morti nel deposito vicino casa nostra). Ma l’atto che ci ha lasciato forse più attoniti è stato forse la distruzione dei nuovissimi uffici di BIANCO, una associazione contro la corruzione (quindi assolutamente al servizio della popolazione e che c’entra poco col presidente), finanziata dal governo norvegese. BIANCO, inaugurata da poco a Toliara, è stata depredata dei nuovissimi computer (rivenduti a 100.000 Ariari- 42 euro circa!!), ma anche di porte, finestre, tegole, cavi elettrici ecc. Mercoledì tutti i negozi sono rimasti chiusi, come anche le banche, e’ difficile (se non impossibile) comprare credito per i telefoni, benzina, medicinali, ecc.
Insomma, una distruzione che ci sembra avere poco della protesta politica e dell’atto simbolico; al contrario ci è sembrata pura follia, disperazione di alcuni, ignoranza di altri. Qualcuno di sicuro farà anche dei bei soldi rivendendo riso rubato o comprato a pochissimo ora, quando questo scarseggerà nei prossimi mesi, dato che le riserve sono state razziate. Noi ci domandiamo quale sarà la mossa di Ravalomanana, quale la mossa di Rajoelina. E ci auguriamo che l’evoluzione politica del paese avvenga in maniera democratica e non attraverso la forza.
Incrociamo le dita.
Tuesday, January 27, 2009
Riots in Madagascar
Some of you contacted us to ask if everything is ok. We are in Toliara almost 1000Km south of the capital Antananarivo. Here the situation is calm. However, people are listening to the news and a few stores are closed. So no need to worry for us! Anyway, here you find an article from the BBC's website: http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/7851275.stm |
Anti-government protesters in Madagascar have looted and set fire to the offices of the state broadcaster in the capital Antananarivo.
The building was attacked during a demonstration by supporters of the city's mayor and opposition leader, Andry Rajoelina. His own television and radio stations have been shut down by the government. The police had banned the protests and President Marc Ravalomanana says the opposition is trying to stage a coup. Earlier on Monday, tens of thousands of people had gathered in the capital to hear a speech by Mr Rajoelina.Crowds then moved to the state broadcaster's offices, where soldiers briefly tried to defend the building before dispersing in apparent sympathy with the protesters, a witness told the BBC. Looters were seen coming out of the offices, cheering and smashing equipment on the ground. Some made off with chairs, desks and door frames. The protests have led President Ravalomanana to cut short a trip to South Africa.Mr Rajoelina's TV network Viva was closed last month, after broadcasting an interview with Mr Ravalomanana's foe, former President Didier Ratsiraka, AFP news agency reports.The BBC's Christina Corbett in Antananarivo says the protests have left people afraid of a return to the kind of political deadlock that preceded Mr Ravalomanana's election in 2002.
Here more from Reuters:
http://www.reuters.com/article/rbssIndustryMaterialsUtilitiesNews/idUSLR70416220090127?sp=true
Friday, January 23, 2009
Rain
The rain finally is in Toliara. A cyclone passed in the area, without touching the "city of sun". However, the flat and dry Toliara is not made for the water, as you can see from the photos of the road to our home... But today Toliara is back, the sun is up, warm and strong as usual.
Italiano: La pioggia alla fine e' arrivata anche a Toliara. Un ciclone e' passato non lontano di qui. Nonostante non abbia toccato la "citta' del sole", si capisce che Toliara non e' fatta per l'acqua (vedi le foto della strada che porta a casa nostra). In ogni caso, Toliara oggi e' tornata alla normalita', con il sole che risplende caldo e forte, come al solito.
Tuesday, January 13, 2009
surprise
We got MAIL! Yes we got a cute card from Katherine... it was so nice to receive a friendly mail (we received something before, but it was tax stuff from the norwegian governement, which is not quite the same).
So thanks Katherine!
The second surprise was our lunch. Voanghy made pig brain for us! :-o
(Maybe we should save some for Børre and Annelise?)
Oggi e' stato un giorno di sorprese. Abbiamo ricevuto posta! Una bel biglietto della nostra amica Katherine... e' stato bello ricevere posta da amici a casa (avevamo gia ricevuto qualcosa settimane fa, lettere dall'ufficio delle tasse del governo norvegese, che non e' proprio la stessa cosa).
Grazie Katherine!
la seconda sorpresa a pranzo: Voanghy ci ha cucinato cervello di maiale! :-o
Monday, January 12, 2009
Sunday, January 4, 2009
Arboretum d’Antsokay
Few days before Christmas we visited an arboretum with the students at the English language centre. This is a botanical garden established by a Swiss man who collected 900 different species of plants, 90% of which endemic to the Toliara region. This place is full of beautiful cactus, and exotic trees, all amazingly growing and flourishing from a ground of sand and rocks.
This interesting trip was arranged for those studying English at the University’s Language Centre. The purpose of this type of excursions is to give the students the knowledge and the vocabulary about touristic places around Toliara. In this way, those who want practice their language with tourists, or even work as tourist guides will have the tools to do so.
For us it was a great experience. We have long planned to go to visit the Arboretum, which is only 12km out of town. And this was a very nice way for us to do so. The students are very motivated; they took notes of everything they could grab from the English-speaking guide. They followed all he said, and tried to learn as much as possible from the experience. The Language Centre is ran by some very motivated and skilled people, who give their spare time to the students. The means of the centre are very limited; nevertheless the students are remarkably motivated. They have a very tough life at the university, yet they follow the 6 weekly course hours at the centre, and ask for more… like having extra activities on Saturday mornings!
We really hope to help with our work at the centre, and we invite those of you interested, to come to Toliara and have some special activity for the students, or held some guest lectures. We are also thinking to try to give the students access to some extra material, as simple English literature books or movies and documentaries in English (preferably with subtitles in English), so if you are planning to come here, don’t hesitate to bring novels from high school…
Italiano: Pochi giorni prima di Natale, abbiamo visitato un arboreto con gli studenti del centro d’inglese. Questo giardino botanico, creato da uno svizzero, contiene 900 specie diverse di piante, 90% delle quali endemiche della regione di Toliara. Il posto è pieno di meravigliosi cactus e alberi esotici, che sorprendentemente crescono rigogliosi dal suolo sabbioso e roccioso.
Questa interessante escursione è stata organizzata per gli studenti d’inglese del centro linguistico dell’università’. L’obiettivo di questo tipo di attività è di dare agli loro le conoscenze (ed il vocabolario) relative ai siti turistici intorno a Toliara. In questo modo, quelli che vogliono praticare la lingua con i turisti, e persino lavorare come guide turistiche, hanno accesso alle nozioni necessarie per farlo.
Per noi è stata una bella esperienza. Avevamo a lungo pensato di andare a visitare l’arboreto, che si trova a soli 12 chilometri da Toliara. E andare con gli studenti è stato uno splendido modo per visitare il posto. Gli studenti sono, infatti, molto motivati, hanno preso appunti di tutto ciò che era possibile catturare dalla guida in inglese. Hanno seguito tutto ciò che diceva, e hanno provato ad apprendere il più possibile dall’esperienza. Il Centro Linguistico è gestito da alcune persone motivate e capaci, che mettono a disposizione degli studenti il loro tempo libero. I mezzi del centro sono molto limitati, ciononostante gli studenti sono eccezionalmente motivati. Infatti, nonostante la loro difficile vita all’università’, ed il fatto che già seguono 6 ore di corso settimanali al centro, chiedono di più… come avere attività extra il sabato mattina!
Noi speriamo davvero di essere d’aiuto con il nostro lavoro al centro, e invitiamo quelli di voi interessati (e capaci), di venire a Toliara per organizzare qualche attività per gli studenti o sostenere qualche lezione al corso. Stiamo anche pensando di provare a dare accesso agli studenti ad un po’ di materiale extra come semplici romanzi in inglese o film e documentari in inglese (preferibilmente con anche i sottotitoli); pertanto, se stai pensando di venire a Toliara, non esitare a portare con te i romanzi in lingua letti alle scuole superiori…
Subscribe to:
Posts (Atom)